I dag har jeg fått melding fra Oslo bispedømmekontor om at stemmene er talt opp og at jeg ikke ble valgt inn, verken som fast representant eller vara til det nye bispedømmerådet. Eposten avslutter slik: “Tusen takk for at dere stilte opp som kandidater til valg til Oslo bispedømmeråd og for det engasjementet dere har vist.”

For min del vil jeg si takk til menighetsrådet på Nordstrand som foreslo meg og til nominasjonskomiteen som stilte meg opp som kandidat ved dette valget. Takk også til hver enkelt som ga meg sin stemme!

Det har vært morro og lærerikt å være med. Når jeg i tillegg ble valgt som valgstyrets leder på Nordstrand, har jeg fått se det nye kirkedemokratiet på nært hold. Det har vært en sterk opplevelse å telle opp stemmer til menighetsrådet etter regler som velgeren helt åpnebart ikke har forstått.

Stemmetallet ved bispedømmevalget har vi ikke fått vite ennå. Men før eller siden må tallene på bordet og analyseres. Her er det maskiner som har gjort tellejobben, så da regner jeg med at tallene kan gi vesentlig mer informasjon enn bare hvem som kom inn.

Jeg har allerede merket meg at den som fikk flest stemmer i Oslo-valget står øverst på den uprioriterte alfabetiske valglisten! Mye tyder på at alfabetet kan fungere favoriserende, særlig dersom reglene ikke er tydelig! Kanskje skullle man vurdere om ikke variasjon ville vært sunt, f.eks. omvent alfabetisk rekkefølge, alfabetisk etter fornavn eller rekkefølge etter trekning?

Igjen takk, og lykke til for dem som gjennom bispedømmerådet skal “vekke og nære det kristelige liv i menighetene” i Oslo bispedømme.

Min kone, Grethe Torvik, var den første til å avgi stemme under kirkevalget i Munkerud stemmekrets i Nordstrand menighet. Jeg benytter bloggen til å takk for god støtte i forberedelsene fram til valget. Hun er flink til å lese korrektur og passe kritisk til innholdet i det jeg skriver.

Jeg fikk gleden av å åpne kirkevalget med en orientering om hvordan valget foregår, og måten man avgir stemme både til menighetsråd og til bispedømmeråd og kirkemøte. Stemmestyret denne første dagen har bestått av Ingrid H. Grønningsæter, Einar Lunde og undertegnede. Vi har hatt et godt samarbeid med valgtinget til Stortingsvalget som har holdt til i skolens gymsal ved siden av.

Jesu har ikke trukket tilbake oppdraget han ga sine disipler. Befalingen om å “Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alle som Gud har skapt!” har fortsatt gyldighet både for menigheter og organisasjoner i vårt land.

Misjonens ytre rammevilkår har endret seg vesentlig siden kirken ble grunnlagt. Og aldri har vel endringene skjedd så raskt som de siste ti-årene. Tekniske nyvinninger gjør at vi i dag kan reise med fly hvor som helst i denne verden på ett døgn, der båten tidligere brukte en måned eller to. Mobil og internett har erstattet tidkrevende postgang. Og folkeslagene som levde i eksotiske omgivelser langt unna, er nå representert i vårt nærmiljø, på fotballlaget og forhåpentligvis også i våre menigheter.

I etterpåklokskap er det mange som spør seg om det var nødvendig at misjonærene sendte barn sine på kostskole eller satte de igjen hjemme hos barnas besteforeldre. Enkelte misjonærbarn har hatt traumatiske opplevelser som media har gravd fram i det siste. Unntak oppfattes som regel. Mange spør seg om ikke den som fulgte misjonkallet alltid sviktet sin familie. Før var misjonær en hedertittel i de fleste miljøene. Er dette tilfellet i dag?

I sommer har jeg gledet meg over minst to mediaoppslag. For det første tydeliggjorde Norsk Luthersk Misjonssamband at det å drive kristen misjon blant muslimer i Norge er en del av organisasjonens formål. For det andre gikk kirkerådets leder, Nils Tore Andersen, ut og sa at “Den noske kirke har et stort engasjement for muslimmisjon”. Dette sa han som en kommentar til at Bibelselskapet har utgitt et ny-testamente på norsk/urdu.

Kirkerådslederens uttalelse gir en positiv retning for kirkens engasjement, og kanskje bør vi også her i Oslo lære av våre katolske søsken som arrangerer gudstjenester på flere spåk. Har noen tenkt på det midt i vår liturgi-diskusjon? Integrering av fremmedspråklige i våre menigheter er vel og bra, men er det ikke også behov for at lutherske menigheter arrangerer gudstjenester på ulike språk. Et slik supplement kan utvikles i et samarbeid mellom menighetene i vårt bispedømme.

Men selvfølgelig skal ikke menighetenes misjonsengasjement avgrenses av bispedømmegrenser eller landegrenser. Fortsatt har vi misjonsorganisasjoner som ser hele verden som arbeidsmark og som kirken kan samarbeide med. Men kanskje kan også en ny misjonsbevissthet fra kirkens side bli en nødvendig støtte og inspirator i en omstillingen i måten å drive misjon på. Når jeg ser hva Det Norske Bibelselskap har vært med på gjennom sin støtte til bibeltrykkeriet i Nanjiing i Kina, så ser jeg at det er mange måter å bidra til at Guds ord når ut.

Kirken har også et internasjonalt ansvar som går ut over dette både i kampen mot urettferdighet, forfølgelse, sosial nød og fattigdom, men også som opinionsdannerer som kan påvirke vårt eget lands utenrikspolitikk både innen klima, menneskerettigheter og urettferdige systemer. Det er viktig at ikke kirken blander dette sammen på en måte som gjør at noe viktig blir forsømt. Misjonsbefalingens kall om å gjøre, betyr nemlig ikke at det andre skal forbli ugjort.

Jeg hører gjerne om noen av leserne er enig eller uenige med meg om misjonens plass i våre menigheter.

Når ord og gjerning ikke stemmer overens, da forholder folk seg til gjerningen. Det lærte jeg som liten av mor. I Santalmisjonen fikk jeg oppleve at mange av misjonærene som ble sendt ut var diakoner. Og ute fra feltene fikk vi høre at det var nyttesløst å preke for tomme mager.

Hva så med forkynnelsen i Den norske kirke der de fleste har en god frokost i magen ved oppmøtet til gudstjenesten? Dessverre er det mange som opplever det som sies, det som skrives, det som debatteres som tomme ord som ikke synliggjøres i handling. Ofte er det andre udekkede behov enn hunger som sperrer for det budskapet kirken prøver å formidle videre til oss i Norge.

Her er det diakonien kommer inn som en uerstattelig dimensjon i menighetslivet. Diakoni er evangeliet i handling. Diakonien skiller seg ut fra alt annet omsorgsarbeid ved at det er Jesus selv som er oppdragsgiver.

Sier jeg nå at diakonstillinger i menighetene er viktig? Ja, jeg skal selv få være med å innsette en diakon i Nordstrand kirke under gudstjenesten førstkommende søndag, og ser fram til det. Jeg vet også at en del av midlene til diakonstillingene i Oslo formidles gjennom bispedømmerådet. Storbyen har også spesielle behov som godt kvalifisert diakoner er de rette til å møte.

Men kirkens diakonale oppgave er langt fra dekt gjennom å ansette personer. Det dreier seg om en mobilisering av frivillige som avsetter tid til å gjøre omsorgsarbeid i kirken og det dreier seg om at alle som hører Guds ord, handler som ordet sier. Kanskje må noe endres i våre holdninger til hverandre, til de som er annerledes, til de som har en fremmedkulturell bakgrunn, til de som opplever seg mislykket, til de som er usikre på seg selv og har et svakt sosialt nettverk omkring seg. Jeg har i kjølvannet av den politiske dødshjelpdebatten som uteble erfart hvor aktuelt det er for mange å snakke om døden og de vanskelige spørsmål som mennsker bærer på midt i vårt velferdssamfunn. Flere enn vi regner med har behov for samtaler med en som har sitt liv forankret i en tro på et liv etter døden.

Det er vanskelig å se for seg menigheter som vokser i Oslo, uten at en diakonal tekning gjennomsyrer menigheten. Hva kan så min eventuelle stemme i et bispedømmeråd eller Kirkemøte bety? Kanskje kommer også holdningene inn her? Og at vi hjelper hverandre til å leve som vi lærer? Kanskje har det noe med tilretteleggingen av diakonens arbeid, men kanskje har det også med hvordan presten og de andre ansatte bidrar til å styrke den diakonale holdning og utvelger frivillige diakoner som også innsettes i tjenesten.

Innlegg i Aftenposten Aften onsdag 09.09.2009:
Oppslaget om kirkevalget i Aften 3. september bekrefter på nytt at det bare er en sak som får fokus foran det nært forestående kirkevalget, nemlig ekteskapsliturgien. Vi som har sagt oss villige til å være kandiater til bispedømmevalget er blitt sorter i to grupper: En gruppe som ønsker seg en ny kjønnsnøytral liturgi og en gruppe som vil beholde dagens liturgi.

På den ene side takker jeg Nordisk nettverk for ekteskapet som har bidratt til å la mange kirkevelgere vite at jeg holder fast på dagens ekteskapsliturgi for mann og kvinne. Og kanskje er en slik forenkling nødvendig for å nå igjennom i dagens mediasamfunn og samtidig med et stortingsvalg?

På den annen side uroer det meg hvis dette blir den eneste forhåndsinformasjonen som når ut om oss kandidater. I den praktiske hverdag i bispedømmerådet blir det nemlig andre saker som kommer til å prege arbeidet. Det blir behov for et råd med medlemmene som har ulik kompetanse. Også når liturgidebatten kommer, vil jeg oppleve det som en styrke å ha dyktige meningsmotstandere som er valgt ut fra ulike kriterier og som kan bidra til en saklig og konstruktiv dialog.

Da menighetsrådet på Nordstrand foreslo meg som kandidat til dette valget, vektla forslagsstillerne administrativ erfaring fra personal og økonomi. Kanskje vil også min erfaring fra hovedkomiteen i Oslo kirkelige fellesråd komme godt med? Så lenge vi har to arbeidsgiverlinjer i kirken er det nemlig viktig at Bispedømmeråd og Fellesråd samarbeider tett om personalforvaltningen, og sørger for at det lokale lederskap i menighetene styrkes. For meg er det viktig å fremelske personer som vektlegger det sentrale i den kristne tro gjennom tydelig tale og handling.

Det er store forventinger til den nye demokratireformen i kirken, samtidig som listen du må over for å delta legges høyt. Forhåndsstemmegivningen viser at mange nye velgere ønsker å bekrefte sin kirketilhørighet på denne måten. Dessverre hjelper det lite å legge en uendret stemmeseddel til bispedømmevalget i valgurnen. Til forskjell fra menighetsrådsvalget vil slike stemmeseddeler bli forkastet dersom velgeren ikke selv har krysset av for minst ett navn. Ett av de fem navnene som det trygt kan settes et kryss ved er Torstein Husby. Han har gjort en god jobb som leder av bispedømmerådet i inneværende periode og kan sikre kontinuiteten. Da er det bare fire navn som mangler. Godt valg!

Jeg er stolt av dette bildet, fordi T-skjorten fikk jeg av mine barn og barnebarn da jeg feiret 60 årsdagen min sammen med hele familien i Florida for to år siden.

Det er viktig å få unge representanter inn i menighetsrådene og bispedømmerådene, både for å involvere og inkludere, men også fordi det finnes ungdommer som nærmest er født til å kle et styreverv. Jeg har også i menighetsrådet på Nordstrand erfart at vi har slike unge mennesker imellom oss. Men er de ikke ferdig med skolegangen, kan funksjonstiden bli kortere enn forventet. Det er god grunn til å håpe at oppmykningen av reglene for soknetilhørighet kan gjøre at noen forsetter i menighetsrådet også etter at de har flyttet ut av menigheten.

På den politiske arena ser vi at et ønske om å engasjere seg i politikken er ikke tilstrekkelig for å gå inn i det politiske liv. Derfor organiserer politisk ungdom seg i egne organisasjoner som gir unge motivasjon, erfaring i demokrati og direkte politisk innflytelse gjennom uttalelser og representasjon i besluttende organer. Kirken er ikke der ennå, og kanskje er det ikke denne veien kirken skal gå.

Mitt håp er at kirkedemoratiet fungerer slik under kirkevalget 2009 at de dyktigste og mest utholdende ungdomsrepresentantene kommer inn organene, men like sterkt håper jeg på alle øvrige valgte rådsmedlemmer vil lytte til unge mennesker og bruke sin erfaring til å følge opp saker som ungdom er opptatt av og som er fremtidsrettet og samtidig forankret i kirkens verdigrunnlag. Det er etter min meninng ikke grunnlag for å velge inn eldre bare for aldrens skyld. Men kirken, inkl. kirkens unge, kan ikke greie seg uten den arbeidskraften og den livserfaring som de eldre representerer, også i styrende organer og verv.

Mitt mantra i dette kirkevalget er: Du kommer ikke langt i et menighetsråd eller et bispedømmeråd uten at du har en god forvaltning både av personell og økonomi. Mange rådsmedlemmer kan være fristet til å gi opp i møte med slike tunge saker. Desto viktigere er det å sørge for at organene blir bredt sammensatt, og slik at vi får en god forvaltning som gjør det mulig å realisere også de hjertesaker jeg brenner for.

Så derfor la oss stemme på unge både med og uten erfaring i dette valget, og la oss sammen bygge en fremtidsrettet kirke som fungerer både som tilfluktsrom, hjem og rekrutteringssenter der nye generasjoner kan få møte den samme treenige Gud som vi i dag bekjenner troen på.

Det var flott å høre biskop emeritus Ole D. Hagsæther tale på dagens familiegudstjeneste i Østmarkskapellet. Barnebiskopen fremhevet at den barnhjertige samaritan kan være barnet. Ja, kanskje er det slik tenkte jeg, at vi voksne alt for raskt setter grenser for hvem vi skal hjelpe. Her kan og bør kirken representere en motkultur.

Sportsgudstjeneste er et flott tiltak som gjør godt både for kropp og sjel. Flotte naturopplevelser som idag minner om ansvaret vi har for miljøet. Miljøet er et tema som alltid bør stå sentralt i den politiske valgkampen. Vi trenger også en miljøbevisst kirke som tør snakke tydelig om vern og forvaltning av Guds skaperverk, og som rydder utenfor egen (kontor-)dør. Men skal jeg være ærlig, så vil ikke jeg benevne kirkens grønne engasjement som diakoni. Det taper både diakonien og miljøet på. Her har planen for diakoni i Den norske kirke strukket seg for langt. Det er viktig at barnet i oss kan se og vise omsorg uten at den diakonale handllingen blir knyttet sammen med miljøet som et tema som vi voksne har en tendes til å diskuterre og delvis bortforklare.

På veien til kapellet slo jeg følge med bl.a. Gunnar Kvalvaag. Han gjør en fremragende jobb som lokallagsleder i Kristelig Folkeparti. Jeg måtte bekjenner for ham at på hans stand i går hadde jeg ikke bare fisket stemmer til stortingsvalget, men at jeg også hadde nevnt kirkevalget når forbipasserende ikke ville ha valgmateriell, men la det døve øret til mitt politiske budskap. Min venn Gunnar likte ikke denne sammenblandingen, og mente at når jeg har en politisk hatt på, så kan jeg ikke snakke om kirkevalget. Prinsippielt har han helt rett.

Etter gudstjenesten kom Ole Inge Bekkelund og hilste fordi han gjenkjente meg som kandidat til Oslo bispedømmeråd. Jeg har sett ham tidligere under gudstjenester på Nordstrand, men først i dag gikk det opp for meg at han jobber i Kirkerådet. Faktisk var det ham jeg hadde prøvd å ringe til forrige dagen, da i egenskap av mitt verv i valgstyret for kirkevalget på Nordstrand. På sin fridag måtte Ole Inge lytte på noen hjertesukk om forventingen av å være synlig i media, om ikke å drive valgagitasjon under stemmegivning og samtidig ta ansvaret for at alt går rett og riktig for seg.

I kirkens valghåndbok oppfordres vi som medlemmer i det sittende menighetsrådet til å ta ansvar for at kirkevalget går riktig for seg, herunder at vi uten forbehold lar oss oppnevne til stemmestyrene. På den annen side får vi også utydelige signaler fra fellesråd og bispedømmeråd at vi som selv står på valg må være forsiktige, p.g.a. inhabilitet. Som førtereisgutter og -jenter savner vi klarere signaler på slike tema i valghåndbok og gjennom annne valginformasjon. Det formelle og etiske i valget er vel så viktig som å vite fargen på stemmekonvolutten vi skal bruke, selv om også det tekniske hører med.

For egen del undres jeg på om vi i kirken sliter med en falsk beskjedenhet som skaper problemer for oss når vi skal styrke de demokratiske valgprosessene. Den største utfordringen i årets direktevalg til bispedømmeråd (inkl Kirkemøtet) er usynlige og ukjente kandidater for dem som kan avgi stemme. På den annen side er det neimen ikke lett for oss kandidater til bispedømmerådet å vite hvilke synlige verv og oppgaver vi kan påta oss foran og under kirkevalget, uten at dette med rette kan sies å være misbruk av tillit. Det ble trolig lagt noen fallgruber da kirkevalg og stortingsvalg ble lagt til samme dag. I mange tilfeller blir det Tordenskiolds soldater som må ta ansvar og gjøre jobben. De erfaringer vi gjør i dag, bør tilflyte de som skal stake ut kursen videre for kirkedemokratiet.

I dag har jeg stått på stand og sanket politiske stemmer for mine partifeller som stiller til stortingsvalget. Det er viktig. Men egenlig burde jeg kanskje hatt min egen stand og sanket stemmer til kirkevalget. Helst sammen med alle 16 kandidatene som stiller til valg til Nordstrand menighetsråd. Men så langt er ikke kirken kommet i demokratiseringsprosessen.

Noen av de jeg snakket med på stand avviste blankt mitt politiske parti. Da tillot jeg meg å spørre om de hadde tenkt å stemme i kirkevalget.

Den som responderte mest positivt drev selv valgkamp for Arbeiderpartiet tvers over gata. Han hadde allerede avgitt sin stemme i kirkevalget, og  han understreket at dette med navn var vanskelig men ikke umulig. Da en annen hørte at jeg sto på lista til bispedømmevalget lovte han å vurdere å gi meg en stemme fordi språket mitt røpet at jeg opprinnelig var møring! Hvis han gjør hva han lovte, var det en lettkjøpt stemme.

Det var også tankevekkende at  kun personer jeg kjente fra før, hadde lagt merke til at jeg  selv var avbildet på første side i Nordstrand blad sammen med Harald Heggstad sist torsdag. Det skal mer en et bilde og en artikkel til for å bli lokal kjendis i dette kirkevalget! Og enda mer skal til for å bli valgt inn.  Likevel var det tydelig at noe informasjon hadde nådd ut.  Særlig ble presentasjonen av kandidatene til menighetsrådsvalget i det prisbelønte menighetsbladet på Nordstrand nevnt. Likevel gikk det i dag opp for meg at ikke alle har fått med seg at kirkevalget også er et direkte valg til Kirkemøtet, Den norske kirkes øverste organ.  De som nå velges direkte til bispedømmerådet vil nemlig samtidig få sete i Kirkemøtet.

Jeg snakket med en god venn fra Santalmisjonen om det sterke fokus som ny ekteskapsliturgi  har fått foran dette kirkevalget. Han mente at selv om kirken holder og bør holde fast på sin ekteskapsliturgi for mann og kvinne, bør det likevel gis rom for at prester som ønske å be for par av samme kjønn etter at paret først har vært hos byfogden.  Vi må være rause og romslige mot hverandre, og beholde fokus på forkynnelsen av evangeliet.

Om jeg lenger tilbake til hytta i Torvik på Nordmøre og fiske der?  Nei, egentlig ikke. Noen god fisker har jeg aldri vært. Men det er likevel morro å prøve seg som fisker både på sjøen og i land. Og nyttig er det å høre hvordan folk tenker bådet når det gjelder kirken og samfunnet.

Hvorfor stille som kandidat til bispedømmerådet i Oslo?

Det kom som lyn fra klar himmel da menighetsrådet på Nordstrand spurte meg om å stille som kandidat til det første direktevalgte bispedømmerådet i Oslo. En slik tanke hadde jeg aldri tenkt før. Men da det viste seg at flere andre hadde tenkt denne tanken, sa jeg meg villig til å bli foreslått. Dette til tross for at jeg i utgangspunktet hadde vært skeptisk til om direktevalg ville være et gode for kirken.

I første omgang stilte jeg meg til disposisjon for nominasjonskomiteen.  Jeg prøvde å si åpent og ærlig hvem jeg er i min vita. Her fremgår min lavkirkelige og konservative bakgrunn. Men de som kjenner meg vet også at jeg ønsker å komme til kjernen i mange saker og at jeg tør tenke og utprøve nye tanker. 

Etter at jeg ble nominert, har jeg faktisk fått lyst til å bli valgt. Og etter den nye valgordningen forutsettes det at du har frimodighet til å stikke hodet frem. Etter to valgperioder i menighetsrådet, hvorav en periode som fast medlem i Kirkelig Fellesråd i Oslo, kan det bli interessant å komme på innsiden av arbeidet i bispedømmet. 

Tidlig fikk jeg henvendelse fra Nordisk nettverk for ekteskapet med spørsmål om jeg var for eller mot å tilpasse kirkens vigselsliturgi til stortingets kjønnsnøytrale ekteskapslov. Jeg har aldri vært i tvil om at Bibelen omtaler ekteskapet som et forhold mellom mann og kvinne, og at dette også vil være avgjørende for mitt standpunkt. Likevel var det ikke lett å svare før spørsmålet er ferdig utredet og alle avstemmingsalternativer er klargjort.

Etterhvert er det blitt klart at ekteskapsliturgien kommer til å bli den første prøvesten på demokratireformen for Den Norske Kirke. I et historisk perspektiv gjenoppstår middelalderens kamp mellom stat og kirke i en ny setting. Det kirkelige reformarbeidet er nå kommet så langt at stat og kirke kan ende opp med to forskjellige syn. Noe slikt har vel nesten aldri hendt etter at Norge fikk en statskirke med kongen som øverste beskytter.

Jeg opplever det imidlertid som et dilemma at kirkens engasjement i etiske spørsmål kan lett sette Bibelens sentrale budskap om synd og nåde i skyggen.  Fokus på etikk kan lett bidra til å ekskludere enkeltpersoner eller grupper fra kirkens diakonale omsorg og fellesskap.   Men kirken kan heller ikke tie eller stille seg nøytral i slike spørsmål i en tid der mennesker spør etter normer og faste holdepunkter i livet. Derfor er det viktig å fremholde at kirken er og vil aldri bli et fellesskap av perfekte.  Utgangspunktet er at ”alle har syndet, og mangler Guds herlighet”, og derfor må kirkens representanter kunne stå for noe, uten å bli beskyldt for bruke den moralske pekefinger.

Selv om jeg lett lar meg engasjere i teologiske og politiske spørsmål, tror jeg likevel det er i de administrative spørsmål jeg kan bidra sterkest dersom jeg blir valgt inn i Oslo bispedømmeråd.  En viktig oppgave i bispedømmerådet blir å legge føringer på utvikling og bruk av økonomiske og personalmessige ressurser. Det var i alle fall min administrative erfaring som gjorde at menighetsrådet i Nordstrand foreslo meg som kandidat.  Erfaringen fra Oslo kirkelige fellesråd kommer godt med for å forstå utfordringen med de to arbeidsgiverlinjene i kirken.  Men kanskje vel så viktig blir erfaringen fra personalarbeidet, IT og økonomi  gjennom et yrkesaktivt liv i Santalmisjonen, Kristelig Folkepart og sist men ikke minst som administrasjonssjef i Bibelselskapet.