I et kristent misjonsperspektiv skal Jesus Kristus gjøres kjent, trodd og etterfulgt, for “det er ikke frelse i noen annet navn”.  Troen kommer av forkynnelsen av Guds ord. Fra kirkens og de troendes ståsted er det nærmest en menneskerett å få høre evangeliet slik at alle kan tro og bli frelst i bibelsk forstand. Dette bygger frivillig tilslutning, for “tvang til tro er dårers tale”. Sverdmisjon hører ikke vår tid til, og enda mindre kan bomber og terror tjene kristendommens sak.

I Santalmisjonen ble misjonsoppdraget formulert slik: “Ethvert hjerte med Kristus en misjonær – ethvert hjerte uten Kristus en misjonsmark”. Det er fortsatt grunn til frimodig å holde fast på misjonsengasjementet, også i en tid da andre store verdensreligioner er kommet oss tettere på livet. Teoretisk er misjonsoppdraget blitt enklere fordi den geografiske avstand er blitt sterkt redusert. I praksis er det dessverre færre kristne som bryr seg om hvilket forhold naboen har til tro og religion.

Det er grunn til å etterlyse et sterkere misjonsengasjement fra kristne og kirkene i Norge, slik at også imigrantene blir nådd med evangeliet i ord og gjerning. Det er fullt mulig å møte annerledes troende med respekt og toleranse, og samtidig være tydelig på sitt egne kristne alternativ. En slik åpen dialog forutsetter gjensidighet og at også andre religioner kan drive åpen misjonsvirksomhet i Norge. Det er et slik fritt og åpent samfunn vi vil ha, også etter 22.juli.

For kristne som engasjerer seg i det politiske arbeid er det uinteressant om samfunnsborgeren har et hjerte med eller uten Kristus. Det grunnleggende i kristen politisk tenkning er at alle mennesker er skapt av Gud og har det samme menneskeverd, også de som er annerledes politisk, religist, etnisk eller mentalt. Dette betyr at en norsk samfunnsborger har som kristen, hindu, muslim, jøde eller ateist,  de same rettigheter og forpliktelser i det norske samfunnet. Menneskverdet er en grunnleggende kristen etisk verdi som alle bevisste kristne politikere vil slutte seg til, uavhengig av politisk parti. Og for Kristelig Folkeparti er menneskeverdet dessuten nøkkelen til å forstå vårt samfunn og den inspirasjon som også andre kristne grunnverdier har betydd og fortsatt betyr for samfunnsutviklingen.

22.juli har løftet fram menneskeverdet og knyttet dette sammen med nestekjærlighet og demokrati til en kulturelt samlende verdi. Både Arbeiderpartiets og kirkens ledelse bidro til å finne de rette ordene til rett tid. Vi som er fødd i Norge eller innvandret til Norge etter  krigen, har fått en felles dag vi alltid vil huske. Som folk har vi fått en felles opplevelse, en historisk dag med rosetog, som vil fremme integreringen. Noen mener at multikulturelt ikke er et god ord. Kanskje  gjør vi rett i heller å fokusere på utvilklling av felles kulturelle verdier og symboler i et mangfoldig samfunn, fremfor å hegne om kulturelle ulikheter. De siste uker har vist oss at kristendommen kan være en samlende livkraft og en viktig bidragsyter til vårt fremtidige samfunn.

Terrorhandlinger har samlet Norge i sorg og vern om et åpent samfunn basert på nestekjærlighet, demokrati og menneskeverd.  Landets statsminister har fremstått som fanebærer for verdier som har dype røtter i den kristne kultur. Kirkelige og politiske ledere har stått skulder ved skulder. Sammen med kongehuset har de tent nytt håp for landet. Kronprinsen mante til kamp for det frie og åpne samfunn, og i de mange rosebærere så han ”gatene fylt av kjærlighet”.

Vi har ofte kjent på avmakt når selvmordsbombere ofrer sitt eget liv for å drepe og skape frykt. Men enda mer hjelpeløse kjente vi oss nå, da den som advarte mot islamistisk terror, selv gjennomførte en terroraksjon mot politiske motstandere og ikledde seg politiuniform for å kunne lykkes med den største ugjerning på norsk jord siden 2. verdenskrig.

”La ikke hjertet bli grepet av angst” – rette ord til rett tid av kirkens primas når hun talte under minnegudstjenesten i Oslo Domkirke. Terror skaper nemlig frykt som setter det åpne samfunns verdier på en hard prøve.

Er vårt samfunn i endring til det verre eller det bedre? Noe av svaret ligger i om vi selv møter disse endringene med ro og sindighet eller med frykt og engstelse. Realistisk sett vet vi at vår egen handlemåte ikke er nok til å rydde ut at all ondskap i verden. Men vi kan selv bidra til at frykten ikke lammer oss. Dessuten kan vi velge kun å gi politisk støtte til løsninger som kan forenes med et fritt og åpent demokrati med menneskeverd som den høyeste verdi.

Det har vært godt å se hvordan kirken og arbeiderbevegelsen fra første dag har stått sammen i sorgarbeidet sammen med kriseteam. Alle, uavhengig av etisk og religiøs bakgrunn, er blitt ivaretatt. De første som ble gravlagt en uke etter ugjerningen var to muslimer. Hele det norske folk kunne følge begravelsene, og gjennom begge de store TV-kanalene delta i den heder de unge politikerne fikk. Det er slike erfaringer som kan drive frykten på dør, og som understøttes av Jesu egne ord:

”La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg!  I min Fars hus er det mange rom.”

I går kveld var jeg på årsmøte i Nordstrand KrF og lyttet til et grundig foredrag av stortingsrepresentant Hans Olav Syversen, og hvor også brev fra partileder Dagfinn Høybråten og invitasjon fra KrFs strategiutvalget v/Dagrun Eriksen ble utdelt. Dette dannet grunnlaget for en av de beste debattene i vårt lokallag.

I mitt innlegg kommenterte jeg at bekjennelsesparagrafen IKKE var berørt i noe av det jeg leste og hørte. Jeg referte også til tidligere erfaringer hvor alle grunnleggende verdidebatter i KrF ble svekket av en debatt for og mot bekjennelseparagrafen som fikk all fokus. Mitt ønske for KrF er at partiet greier å formulere partiets kristne ståsted så tydelig at bekjennelsesparagrafen ikke blir så viktig, snarere tvert imot fremstår det kristne politikere i så mange politiske leire at kristen bekjennelse bidrar til politiske forvirring. Hans Olav Syversen var inne på at også kirkens ledere fremstår mer sprikende i synet på grunnleggende kjerneverdier, og at dette er en ny virkelighet som også KrF må forholde seg til. Derfor er det avgjørende viktig at Kristelig Folkeparti greier å utkrystalisere hvilke kristne verdier som skal kjennetegne partiet, og som kan skape trygghet nok til at partiet også kan velge tillitsvalgte som ikke har en kristen bekjennelse, men som deler det kristne menneskesyn, kjenner seg forpliktet det kristne nesterkjærlighetbudet og forvalteransvaret. Noen nevnte den kristne kulturarv i gårsdagens møte, et uttrykk som jeg opplever kommuniserer et anliggende som store deler av det norske folk er opptatt av.

Så noen timer senere, i dagens Vårt Land (21.1.2010) dukker bekjennelsesdebatten opp raskere enn forventet. Jeg håper ikke at KrFs behov for å tydeliggjøre sitt ideologiske og politiske ståsted, igjen sporer av i en debatt for og mot bekjennelsesparagrafen. Har partiledelsen et ønske om tone ned det kristelige for å gjøre partiet mer romslig og favne bredt, ja da kan ledelsen i alle fall ikke rikke ved kravet om kristen bekjennelse til tillitsvalgte. Greier derimot partiledelsen å reformulere sin kristne forankring og stå frem som de beste forvalterne av den kristne kulturarv, ja da er dessverre situasjonen blitt slik at vi det politiske budskap vil bli renere dersom en lemper på kravet om en kristen bekjennelse til tillitsvalgte i alle ledd i organisasjonen. Navnet Kristelig Folkeparti kan og bør en like fullt beholde. Kongen sa det slik i sin nyttårstale: ”Så lenge vi er trygge på vårt eget fundament og vet hva vi står for, kan vi også være åpne for det som er ukjent og annerledes.” Han snakket varmt for et åpnere samfunn. Jeg håper KrFs ledelse kan lære av kongen, og styre debatten slik at det først skapes trygghet om det politiske fundament.