Det var trist å komme hjem til en tom stue i dag. Så sent som i går lyste fire barneansikter opp her hjemme i stua på Nordstrand. I nesten tre uker har de ropt bestefar og gitt meg klemmer hver gang de gikk ut døren. Om kveldene ble det gjerne flere klemmer før Jon Blund fikk overtaket.

I kveld går jeg selv til ro lenge før de lysende øynene lukker seg i Iowa, ti flytimer mot vest.

Jeg klager ikke! Jeg er privilegert som i flere uke har hatt barnebarn omkring meg. Selv om det går lang tid mellom hver gang vi møtes, så husker de godt hvem bestefar er.

Min far giftet seg 46 år gammel, og fikk aldri oppleve noe barnebarn på fanget. Ennå mindre fikk vi barna møte hans far og vår bestefar, som døde mens far var ungkar og fersk bureiser.

På mi morside var det litt annerledes. Vi var over tjue barn som fikk møte vår bestefar og som kunne samle oss omkring hans båre til takk og farvel. Bestefar døde under hjortjakta. Fint for ham å få dø på post og bli savnet av så mange. Av disse het tre gutter Lars og tre jenter Liv eller Lilly, alle oppkalt etter sin bestefar.

Men tre av barnebarna kunne ikke delta i avskjedsfesten, fordi de bodde i Amerika. En flytur over Atlanteren like etter krigen var utetenkelig for vanlige folk. Disse tre unge amerikanerne fikk aldri møte sin bestefar eller snakke med ham på telefon eller ”skype”.

En av Iowas håpefulle kalles Kai, men heter også Anders. A-en har han fått fra sin bestefar! Anders het min bestefars filleonkel på farsida og den første husmann på Torvikvollan. Historien forteller at to av hans barn og tre av hans barnebarn utvandret til Amerika, trolig for aldri å vende tilbake.

Min lille familie i Iowa i dag danner et ekko av mors og fars historie. Men forskjellen er stor. Jeg har sett mine barnebarn. Alle fire kjenner meg igjen om det går måneder eller år og de sier ”bestefar” med et stort smil. Er ikke jeg heldig?

Året 2009 er snart historie. Dager, uker og måneder går så fort, samtidig som vårt eget behov for å senke farten bare blir sterkere. Hver bevegelse koster mer. At huset fikk nytt kjøkken i sommer, tar vi derfor som et tegn på at det fortsatt står til liv. Asbjørns drøm om å bli snekker når han blir stor er i ferd med å dø ut. Så han får nøye seg med at vår svigersønn kan faget.

Også teknologien går i et tempo og i retninger vi ikke drømte om for femti år siden. Omtrent så mange år er det siden Asbjørn så sin første og tomannsbetjente motorsag innleid på nabogården i Torvika. I sommer kjøpte Asbjørn motorsag til oss som bare har fire trær i hagen i Oslo, og en hyttetomt på pluss/minus ett mål i Surnadal.

Vi ønsker begge å henge med i den teknologiske utviklingen så godt vi kan. Grethe er derfor medlem på facebook, og bruker dette forumet til å holde kontakten med slekt og venner. Asbjørn fikk behov for å opprette bloggen http://asbjorn.torvik.no da det ble etterlyst mer informasjon om kandidatene som stilte opp til årets valg til bispedømmeråd i Oslo. Ingen stor suksess og andre ble valgt, men moro var det likevel! På bloggen kan du også lese om besøk i regi av Bibelselskapet til England og Skotland nå i desember.

Familien vokser. Etter at Leah Kristine ble adoptert fra Kina i vår, har vi nå syv stykker som har lært eller aldri lærer å si bestefar eller mormor. Fire av disse bor i Iowa og alle kan si det. Verre er det med de to som bor sammen med Åse og den ene som har flyttet inn hos Ellen og Lars Olav. Men selv om hunder ikke kan snakke, så setter de likevel pris på et mormor og bestefar fang.

Også i 2009 ble det tur til USA. Denne gangen reiste vi i slutten av juni via Chigago. Her fikk vi et flott møte med Asbjørns to søsken-barn og deres familie før vi reiste videre til Anne Marie, Jeff, Kai Anders, Karsten Lee, Sofie Marie og Leah Kristine. Vi venter besøk av alle sammen i mai 2010 i Oslo.

For noen dager siden hadde vi en annen amerikaner på besøk her i Oslo. Han imponerte mange med sin åpne og ærlige fredspristale. Blant annet sa Barack Obama: ”Gjør ikke den feil å tro at det onde ikke eksisterer i verden”.

Alt ligger til rette for at det blir jul i år også. Vi gjør klokt i både å kalkulere med synden og onskapen, men også å sette vår lit at det virkelig var vår og hele verdens Frelser som ble født i Davids by. På dette grunnlaget ønsker vi deg og dine God Jul og Fredfullt Nytt År!

Hilsen fra
Grethe og Asbjørn