Lederen i Oslo KrF, Haakon Brænden, fremholder 25.1.2011 på Vårt Lands
at partiet bør beholde sitt særpreg som et kristent parti (gjengitt i Oslo KrFs fylkesorgan 2/2011). Han har et viktig anliggende så lenge han mener et kristelig parti. Også vi som mener tiden er moden for å fjerne kravet om kristen bekjennelse for KrF-tillitsvalgte, ser det nemlig viktig at KrFs politikk begrunnes i kristen etikk og menneskesyn og fremstår tydelig med et kristent verdigrunnlag som gjør at partiet skiller seg ut fra øvrige partier.
Jeg støtter Brændes etterlysning av kriterier for “kristelig politikk” som kan grunngi politiske prioriteringer. I en ny situasjon vil dette bli en viktig nøkkel for KRFs sukess. Ja det er behov for refleksjon for kriteriene må formes gjennom demokratiske prosesser hvor både det bibelske fundament og vår kristne kulturarv brytes mot dagens samfunnsutfordringer preget av globalisering, individualisme, sekularisering og normløshet. Jeg er enig i at kampen for det ufødte liv og for det monogame ekteskap er to svært viktige saker. Men også verdig alderdom må med, med aktiv livshjelp og retten til en naturlig død.
Historisk sett har avholdsfolket vært en viktig del av KrFs grunnfjell, og avholdssaken har vært et viktig sosialt anliggende hvor folk kunne stole på KrF. Det er viktig at folkepartiet KrF også i fremtiden blir tydelig med et sterkt sosialt engasjement for svake grupper. Derfor er det viktig at KrF på alle politiske nivå prioriterer alliansepartnere som er villige til å imøtekomme KrF i slike spørsmål. Her forenkler fylkeslederen det partipolitiske landskap på en måte som mer minner mer om lefling med en kristenkonservativ bevegelse, enn politisk analyse.
Vår fylkesleder blander også dessverre kortene kristendom/politikk på en måte som de færreste KrF-ere vil være bekjent av i dag. Historisk har han et poeng, og synspunktene gir fortsatt gjenklang i visse miljøer, men KrF har aldri vært og kan aldri bli et ”kristent parti”. Partiet arbeider for en trygg hverdag for alle mennesker på jorden og har dette som mål for sin politiske kamp. Dette til forskjell fra menigheter og kristne organisasjoner som har misjon og evigheten som perspektiv.
Jeg har selv lyttet til råd til KrF fra fremstående kristne ledere med røtter forankret i ekte vestlandskristendom: Den kristne bekjennelse skal forvaltes av kirkesamfunnene selv og ingen andre. Politikere sitter ikke på de forvaltningsmulighetene som skal til, selv om de er innvalgt av et parti som kaller seg kristelig.
Det forhindrer selvfølgelig ikke politisk aktive i å hente vår motivasjon i den kristne tro også i den politiske oppgaven å skape et bedre samfunn, enten politikken utøves gjennom KrF eller andre partier. Og det er fullt mulig for en KrF-er å samarbeide med venstresiden, og likevel selv ha himlen som mål for det liv som følger etter det jordiske og politiske.