Det var trist å komme hjem til en tom stue i dag. Så sent som i går lyste fire barneansikter opp her hjemme i stua på Nordstrand. I nesten tre uker har de ropt bestefar og gitt meg klemmer hver gang de gikk ut døren. Om kveldene ble det gjerne flere klemmer før Jon Blund fikk overtaket.
I kveld går jeg selv til ro lenge før de lysende øynene lukker seg i Iowa, ti flytimer mot vest.
Jeg klager ikke! Jeg er privilegert som i flere uke har hatt barnebarn omkring meg. Selv om det går lang tid mellom hver gang vi møtes, så husker de godt hvem bestefar er.
Min far giftet seg 46 år gammel, og fikk aldri oppleve noe barnebarn på fanget. Ennå mindre fikk vi barna møte hans far og vår bestefar, som døde mens far var ungkar og fersk bureiser.
På mi morside var det litt annerledes. Vi var over tjue barn som fikk møte vår bestefar og som kunne samle oss omkring hans båre til takk og farvel. Bestefar døde under hjortjakta. Fint for ham å få dø på post og bli savnet av så mange. Av disse het tre gutter Lars og tre jenter Liv eller Lilly, alle oppkalt etter sin bestefar.
Men tre av barnebarna kunne ikke delta i avskjedsfesten, fordi de bodde i Amerika. En flytur over Atlanteren like etter krigen var utetenkelig for vanlige folk. Disse tre unge amerikanerne fikk aldri møte sin bestefar eller snakke med ham på telefon eller ”skype”.
En av Iowas håpefulle kalles Kai, men heter også Anders. A-en har han fått fra sin bestefar! Anders het min bestefars filleonkel på farsida og den første husmann på Torvikvollan. Historien forteller at to av hans barn og tre av hans barnebarn utvandret til Amerika, trolig for aldri å vende tilbake.
Min lille familie i Iowa i dag danner et ekko av mors og fars historie. Men forskjellen er stor. Jeg har sett mine barnebarn. Alle fire kjenner meg igjen om det går måneder eller år og de sier ”bestefar” med et stort smil. Er ikke jeg heldig?